Little birds

Jeg begynner å male hver gang jeg glemmer at jeg hater det. Det er ca. en gang i året. Mens jeg er i gang kommer jeg gradvis på hvorfor jeg virkelig hater det, og maler ikke før jeg har glemt det igjen.

















Won't you come out to play?

Nå skal dere, skjønne mennesker, få høre en skjønn historie. Selvfølgelig har alle hørt sangen "Dear Prudence" av et pop-rock band som heter The Beatles, men hør den nå en gang til så dere har den friskt i minne:



Historien om hvordan denne sangen ble til, er som følger. Beatles-gutta ble på slutten av 60-tallet veldig opphengt i indisk kultur og religion, og begynte å gå på meditasjonskurs hos Yogi'en Maharishi Mahesh (som var inspirasjonen til låten Sexie Sadie). Han lærte dem mange kule tips og triks, og gutta syntes dette gav mersmak. De syntes det var på sin plass med en studietur. John, Paul, George og Ringo, samt frøkner og fruer, reiste så østenfor sol og vestenfor måne, eller nærmere bestemt til Rishikesh i fjerne India. Det føltes fjernere dengang, forstår dere, før internett og ryanair krympet jorkloden i vask.
De var en ganske stor gjeng meditasjonsentusiaster, de inviterte nemlig også en del venner og bekjente,  deriblandt skuespilleren Mia Farrow (kjent fra f.eks. Rosemary's Baby, ) og lillesøsteren hennes.

Når kastemerkene var på plass og kjortlene var på, satte de i gang med stor iver. I dyp konsentrasjon satt de og mediterte store deler av dagen, men noe fest og moro ble det sikkert også. Det var imidlertid noen som tok meditasjonen litt i overkant seriøst, og som ikke tillot seg pauser. Prudence som hun het, Mia Farrows søster,  ville ikke forlate rommet sitt og mediterte uavbrutt i dagesvis. Som om i transe satt hun, det var som om hun prøvde å bli førstemann til frelse. De andre tok turer i å sitte hos henne og prate til henne, men ingenting hjalp. Da fikk John Lennon en idé. Han skrev "Dear Prudence", og gutta stod utenfor rommet hennes og spillte til henne. Om det var Sangen som tilslutt lokket henne ut, eller om hun fant Nirvana og ikke likte det likevel, vet jeg ikke. Etter to uker kom hun tilslutt ut. og Sangen kom ut på The White Album få måneder senere.


Dear Prudence, won't you come out to play
Dear Prudence, greet the brand new day
The sun is up, the sky is blue
It's beautiful and so are you
Dear Prudence won't you come out to play


Siri.

Hvorfor overvekt ikke hører hjemme i motebransjen

I den siste utgaven av magasinet V Magazine er det publisert en bildeserie som viser pene damer i pene klær. Wow, så uvanlig, ikkesant? Det er likevel en ting som skiller disse bildene fra motebildene vi har sett før. Modellene er nemlig dobbelt så store som vanlige modeller. Minst.
Dette har følgelig vekket store reaksjoner. Noen synes det er ekkelt:
"Disse fettbergene skulle vært sent til en egen øy, hvor vi slapp å se dem. Æsj så ekkelt, damer skal være tynne å fitte, hva faen er dette for noe dritt? en justering av kravene fordi de ikke klarer å bli tynne, så sinnsykt ekkelt!!"

Andre mener at størrelsen på mennesker ikke har noe å si, og at de ikke ser på det i det hele tatt når de kjøper klær:
"XL eller XS, jeg er meg du er deg. Uansett."
"Vær raus m deg selv og vær raus m andre, slutt å dømme å få det mye bedre m deg selv!! Åpne øynene og se noe vakkert i det meste og verden din vil bli rikere."

Men de fleste synes det er vakkert, fantstisk, et skritt i riktig retning, og føler kanskje også for å legge til at de er stolte av egen kropp:
"Serr! Jenter/Damer kan da være mye finere når de er større enn når de er som ei flis! Jeg har selv litt former! Å er STOLT av det!"

SELVFØLGELIG synes alle som ikke selv er radmagre gazeller at det er "herlig med frodige damer". Og at de som designer klær er homofile menn som vil at modellene skal se ut som unge gutter. Jeg er imponert over hvor naive folk flest er. Og at ingen ser forbrukerens rolle i defineringen av skjønnhetsidealet. Dere er nek. NEK!
Få opp øynene, folk. Det er ikke de "homofile mannlige designerene" som bare finner på hvordan skjønnhetsidealet skal være, og trer det nedover halsen vår. Modellene ser ut som de gjør fordi det er det som selger. det er dette vi vil ha. det er dette vi selv vil være.

Så mange sier "jeg har selv former og er stolt av det", men det er likevel ikke skjønnhetsidealet, de har bare akseptert at de ikke er perfekte. det er jo ingen som legger på seg for å være overvektig "og trives med det"!! Modellenes funksjon er å selge oss klær, og dette gjøres best ved å selge oss følelsen av eksklutivitet. å være tynn i Norge (og mesteparten av den vestlige verden) er eksklusivt, de fleste har en kilo eller tretti til overs.



Det V Magazine gjør her, er et genialt PR-stunt, og jeg håper oppriktig at de selger mange magasiner. Det har de fortjent med en så lur strategi. For all del, Fine bilder, fine damer, men dette vil ikke bidra til å ende skjønnhetsidealene, dessverre. Skjønnhetsidealene har alltid vært, og vil alltid være, det eksklusive som kun er tilgjengelig for de priviligerte få. Nå blir fashionmodellene tynnere og tynnere, mens folk flest blir tykkere og tykkere. første halvdel av 1900-tallet skulle kvinnene ha kurver, mens de aller fleste var magre og underernærte etter rasjonering og matmangel som følge av krigene.  Det eksklusive vil alltid være status, helt til det blir allemannseie.
Det er utallige eksempler på dette. Brunfarge for eksempel, var lenge noe man prøvde å unngå. Før i tiden var det kun aristokratene som kunne sitte inne uten å gjøre noe som helst, og derfor bare disse som kunne holde huden porselenshvit. Gyllenbrun hud, som vi nå elsker betød at man var arbeider, og at man stod og slet i sola hele dagen. På 20-tallet endret dette seg, da Coco Chanel kom hjem fra ferie på St.Tropez med en dyp brunfarge, og så ble det en trend. Ikke fordi alle ville ligne Coco, men fordi det signaliserte at man hadde råd til sydenturer og luksusferier. Hvilket var eksklusivt før charter-revolusjonen.

Poenget mitt er at trenden ikke vil snu før samfunnet snur. Det er ikke motebransjen som fremmer usunne idealer, det er forbrukerne som streber etter det uoppnåelige, og dermed skaper unaturlige mål. Moten skapes ikke av motebransjen, det er bare bransjen som selger oss det vi ber om. Og som vi kjøper og kjøper og kjøper.
Når jenter sier at det er godt å se "ekte kvinner" med "sunne kropper" (det er vel diskutabelt hva som er sunnest av spiseforstyrrelser og overvekt), så mener de ikke egentlig at modellene skal være ordinære og som folk flest, det er den enkelte som ønsker å minske forskjellen mellom seg selv og idealet, og i større grad kunne identifisere seg med det som regnes som perfekt. Vi vil være flotte, men ikke som alle andre. Så derfor forstetter motebransjen å være en av de mest-omsettende bransjene i verden, og vi forbrukere fortsetter å kjøpe oss håpet om å nærme oss skjønnhetsidealet som vi vanlige dødelige ikke har sjans til å nå.

Skulle det derimot plutselig skje at alle plutselig ble tynne, så vil motebransjen øyeblikkelig begynne å trykke bilder som dette.

Se flere av bildene her.

Siri.

Jeg elsker deg.

 

Jeg.

 

Elsker.

 

Deg.

 

Det er få ting som kan gjentas i det uendelige og fortsatt kategoriseres som menginsfylt og symbolsk fremfor klisjé, og som da samtidig ikke er en Beatles-sang. Av begrep og uttrykk er det stort sett bare de groveste banneordene som overlever. Men setningen med "de tre små ord" (se, selv det er klisjé!) klorer seg fast. Det er ikke bare tre tungt ladede ord, men også noe som har sneket seg inn på listen over ting man skal ha gjort i løpet av livet for å kunne kalle sin tilværelse fullverdig. Klare skolen. Ha en god jobb. Gifte seg. Ha sex, gjerne gjentagende. Få barn. Og altså; Si "jeg elsker deg" til noen, og mene det. Helst skal man også høre setningen "jeg elsker deg" fra noen som mener det. Og morra di tells ikke.

 


 

Jeg har vært syk i noen dager, etter hvert ganske mange dager. Utenom å lage pepperkakeslott og sjekke facebook har jeg tilbrakt mesteparten av tiden forran Tven, og vært på grensen til å si "jeg elsker deg" til Canal Digital-boksen  og diverse mannlige skuespillere opptil flere ganger. Menneskene på skjermen derimot, brukte ordene flittig.  Samtlige filmer med lykkelig slutt (og mange av de med tragisk slutt) avsluttes med et litt gråtkvalt "I love you", og til og med på Made på MTV i dag, var det en stakkar som spontant fortalte en jente at han elsket henne etter deres første date. Hun ble fryktelig ubekvem, men han nådde målet om å bli en "ladies man" tilslutt.

Jeg elsker deg. Betyr det i det hele tatt noe lenger? Jeg har aldri elsket de jeg har sagt det til, og jeg har aldri sagt det til de jeg virkelig elsker. Bør ikke de man elsker vite det gjennom handling fremfor ord? Jeg kan knapt huske å ha hørt ordene selv. Ikke at ingen har fortalt meg at de elsker meg, men ingen anledninger har vært særlig minneverdige. Om ikke direkte ugjengjeldt, så har kjærligheten omtalt vært for liten til å begynne å sette ord på, og det skulle vel ikke mer enn tre ord til å ta livet av den.

 


 

De fleste erklærer kjærlighet som om de fortjener en diplom; "jeg elsker deg!" . Men er ikke det å faktisk elske noen en så ytterst privat opplevelse at man egentlig bare bør holde kjeft og nyte det?  Dersom man må anerkjenne den verbalt, er den jo ikke gjensidig, og da vil den jo visne hen når den man elsker ikke kommer med det magiske "I love you too". Og situasjonen blir jo litt beklemt når man svarer noe annet. "Takk", liksom?

Det verste er når det brukes som argument. Jeg elsker deg, så du bør i det aller minste gi meg en sjanse.  Elsker man noen kan man takke seg selv.  Oi, det hørtes kynisk ut. Kanskje jeg er kald og uelsket i skrivende stund, men ordene mine er ikke bitre.  Jeg elsker, har elsket og kommer til å elske av hele eller store og små andeler av mitt hjerte, men jeg har lovet meg selv å aldri mer si "jeg elsker deg".  Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke gjør det når jeg svarer "eh.. takk?".

 

 



 

Over til et annet godt brukt uttrykk som heller ikke kastes på klisjébålet på en god stund, though it's been said many times, many ways,

God jul :)

The torture

Torment me till I go insane

Tear my skin like paper

Shatter me like porcelaine

Melt me down to vapour

Hang me from a noose

I can take your hardest abuse

 

Slit my throat and bleed me dry

Burn my soul to ash

Beat and kick until I die

dispose of me like trash

put poison in my food

cyanide and arsenic tastes good

 

kill me with your kryptonite

break my legs like feathers

cripple me and take my sight

but break my heart like a promise to a dying man

It?s the only thing that hurts me anyway

 

 

tumblrkqp2wtrnj41qa4z0ho1400


 

Pia Haraldsen kunne blitt halshogd.

Fra en drepen til en annen. Guillotinering forbindes som regel med den franske revolusjon, og virker som en ekstremt brutal henrettelsesmetode. Sannheten er at den første halshugge-maskinen ble oppfunnet i Halifax i Yorkshire på 1200-tallet. En senere variant, Guillotinen, ble innført i frankrike som et mer humant alternativ til henging og halshogging ved øks, som vanligvis ble praktisert. Franskmennene elsket den, og i løpet av dens første ti år på fransk jord, falt det diagonale bladet på rundt femten tusen nakker. Men det var en gjeng som senere skulle komme til å bruke Guillotinen enda flittigere; Nazistene i Tyskland.  De henrettet rundt førti tusen "kriminelle" under den andre verdenskrig.

 

guillotine


"HVA?!?" sier du kanskje nå. Du tror ikke på at Guillotinen ble brukt så sent som på førtitallet. Den tilhører en annen tid, og må ha blitt avskaffet før. Men nei, du tar feil. Den stod på Frankrikes henrettelsesreportoir helt frem til de avskaffet dødsstraff i 1981.  Altså samme år som Stig Van Eijk og Pia Haraldsen ble født, Metallica ble dannet, og Lars Saabye Christensen gav ut "Jokeren".  Så hårreisende som det lyder (at man fortsatt kunne Guillotineres tidlig på åttitallet, ikke at Pia Haraldsen er dobbelt så gammel som hun virker), så stod den og samlet støv de siste årene. Den siste Guillotineringen i Frankrike (og verden?) ble utført i 1977, og på blokka lå den enbeinte, Tunisiske innvandreren Hamida Djandoubi, dømt for tortur, voldtekt og drap på eksen sin.

 

guillotine19811


 

Det henrettes jo fortsatt folk ved halshugging den dag i dag, kanskje ikke så ofte i den vestlige verden, men de fleste andre steder. Likevel er det noe fryktingydende og middelaldersk over Guillotinen som gjør at den liksom ikke hører hjemme på 1900-tallet. Og enda mindre i vårt eget nabolag.

 

guillotine

 

For også i Sverige har noen mistet hodet. Johan Alfred Ander var ikke bare den siste personen som ble henrettet, men også den eneste som ble Guillotinert. Han var en alkoholisert og småkriminell konemishandler med økende økonomiske problemer, og 5. Januar 1910 ranet han et vekslekontor i Stockholm. Under ranet slo han i hjel innehaveren, Victoria Hellsten, og fikk med seg 6000 svenske kroner. Han ble snart tatt, med mordvåpenet og blodige sedler på seg, og dommen var klar: döden. Han skulle få æren av å ta jomfruturen i Sveriges Guillotin som de hadde kjøpt i 1903 for 3586 franc, og sikkert gledet seg litt til å prøve ut.  Den var 442 cm høy, 238 cm bred, og sikkert litt av et syn. Kl.08.00, den 23. November 1910 i Långholmens centralfängelse i Stockholm ble Johan Alfred Ander Guillotinert, 37 år gammel.  Og det holdt visst for svenskene.

 

ander


Måtte hodene rulle videre, nå skal mitt eget hvile bløtt på puten.

Siri.

Tidenes dårligste sanger

La oss innlede kuriositetkalaset med et kvinnemenneske noe utenom det vanlige. Florence Foster Jenkins hadde entusiasme og lidenskap for opera, og råd til å finansiere en karriere som sangerinne. Talent derimot, manglet hun fullstendig. Hun var tonedøv.

Fiffen på Manhattan betalte ivrig for å høre damen myrde melodier, helst iført  komiske kreasjoner toppet med englevinger og glitter, og  hun mottok stortmende applaus fra åpningsnummeret, som regel nattens dronning-arien fra Tryllefløyten, til den store finalen, Adeles latterarie fra Die Fledermaus. De elsket henne for den ufrivillige komedien hun stelte i stand, og ikke minst for hennes skarpe, ustø og skingrende stemme, som mest av alt minnet om en bakgårdskatt med rabies og PMS i dødsangst.

 

foster


Født i 1868, mens opera fortsatt var mainstream og komponistene fortsatt levde, begynte Jenkins tidlig å drømme om en sangkarriere.  Familien, og etter hvert ektemannen, nektet henne å prøve å realisere drømmene, da hennes totale mangel på talent var enda mer åpenbenbar enn hennes mangel på selvinnsikt. Men da ekteskapet falt i grus og faren gikk bort, satt hun igjen med en pen formue og et brennende ønske om å synge. Hun begynte å ta sangtimer, og begynte å gi konserter i 1912.

Favorittsangen til Florence Foster Jenkins var ?Clavelitos? fra Carmen, det visste publikum godt. Hun fremførte den utkledd som Carmen, med blondesjal,  smykkekammer i håret, en kurv med roser, og kastanjetter. Hun hylte seg gjennom sangen mens hun klapret med kastanjettene helt uavhengig av takten, og kastet roser til den trollbundne salen, som ikke helt klarte å skjule sin latter. Når hun gikk tom for roser, kastet hun likeså godt kurven også. Og kastanjettene.

 

Hennes ubegripelig store fanskare oppmuntret henne ofte til å ta et ekstranummer, hvorpå pianisten hennes måtte ut blant publikum og samle inn rosene, kurven og kastanjettene, slik at hun kunne gjøre Carmen-nummeret en gang til.

 I 1943 ble hun utsatt for en bilulykke, som passasjer i en drosje. Selv mente hun at dette førte til at hun «kunne synge høyere f-er enn noensinne», og istedet for å saksøke sjåføren, sendte hun ham en eske kostbare sigarer.

78 år gammel døde Jenkins, fortsatt overbevist om at hun var en dyktig koleratursopran. Hun skjønte aldri at de lo av henne, ikke med henne, og heldigvis for oss er det blitt gjort innspillinger av kråkesangen hennes! Så hvis dere orker å utsette ørene deres for tidenes kanskje grusomste stemme, kos dere med nattens dronning og latterarien, men på eget ansvar. Jeg vil ikke stå ansvarlig for midlertidig tonedøvhet eller hørselskader.

 








Ha en fin mandag, Siri.

Cats and dogs

Å høre på Quelqu'un m'a dit av Carla Bruni i regnet uten paraply er som å høre på Quelqu'un m'a dit av Carla Bruni i regnet uten paraply.





Siri.

Shore leave


blasert ; overmett av, og derfor likegyldig overfor inntrykk: det blaserte hovedstadspublikumet / en blasert mine
Etym.: perf. pt. av foreld. blasere , fr., av uviss oppr.

Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke kan gråte av glede
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke kjenner et stikk i brystet når jeg hører på såre sanger om bitter kjærlighet (les: Damien Rice)
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke får dårlig samvittighet
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg kan se skrekkfilmer uten å lukke øynene under de skumleste bitene
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke blir imponert
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke føler at menneskeheten er grunnleggende god og at jeg kan klare alt bare jeg vil det nok etter å ha lest ut en god bok
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke blir forelsket
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at det ikke faller meg inn at en bemerkelsesverdig hendelse ikke er et tegn eller en del av en større plan for meg
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at min umiddelbare reaksjon etter å ha sett en sjarmerende film er å analysere hvilke filmatiske grep som er brukt
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke undres over hva meningen med livet er og hva som skjer etter døden
Jeg håper jeg aldri aldri aldri blir så blasert at jeg går forbi en gammel mann som har åpenbare problemer med å holde seg oppreist og ser ut til å ha store smerter helt alene på en togstasjon uten at jeg stopper og spør om det går bra
igjen.


0eh3m7d5pqyipipetdekw8rgo1500large





 Siri.

Et comeback

I'm back.  Tror jeg.

Jeg trodde jeg og bloggen hadde slått opp, men vi har blitt venner igjen. Kiss and make up. Dere vet hvordan det er.

Men for at dette skal vare har jeg laget noen regler for meg selv. Bloggetikette, liksom.

Forbudene:

  • Jeg skal ikke skrive om sminke (dette gjelder også neglelakk)
  • Jeg skal ikke skrive hvis jeg ikke har noe å si
  • Jeg skal ikke legge ut matoppskrifter
  • Jeg skal ikke ha bilde av meg selv i alle innlegg
  • Jeg skal ikke skrive om folk uten å spørre først
  • Jeg skal ikke skrive om fester eller byturer bar for å namedroppe hvem jeg har fått drinker av
  • Jeg skal ikke skrive ofte om forelskelse eller kjærlighetssorg, samme hvor ofte jeg er i en av dem

 

Påbudene:

1.   

  • Jeg skal skrive om kuriositeter og koselige ting som få andre vet og jeg føler folk bør opplyses om
  • Jeg skal bli flinkere til å skrive om smarte ting jeg tenker på og filosoferer rundt når jeg sitter på 83-bussen
  • Jeg skal skrive skjønnlitterært av og til
  • Jeg skal legge ut sangtekster jeg er fornøyd med selv om jeg er livredd for at noen skal kidnappe barna mine
  • Jeg skal bruke flere fremmedord og ikke prøve å appellere til den 15-årige, blonde gjennomsnittsbloggleser med spraytan og en chrush på Robert Pattinson
  • Jeg skal skrive den rå, skittne sannhet uten å pynte, sminke og retusjere for mye.
  • Jeg skal nevne at far i dette øyeblikk kaster den slitne Frank Shorter-løpetightsen sin fra 1983

 

For å trekke en konklusjon, jeg skal blogge meningsfyllt og med måte og ikke bli en bloggprostituerad. Det skal ikke være sånn at jeg skal bli flau om folk jeg respekterer sier at de har lest bloggen min. Men jeg tillater meg selvfølgelig det sjeldne unntak, for å ikke virke helt pietistisk. Jeg har jo uansett ikke selvdisiplin nok til å overholde alle regler jeg setter for meg selv.

Nå som vi har fått unna den kjedelige, formelle presentasjonen av bloggens nye, friske innhold, kan vi snart sette i gang med det gøye.

 

 

tumblrkqq0w4wt7k1qa2g5oo1500large


cd2300382fbdlarge


tumblrkotyfpo7sz1qzoozmo1500large


 

 

J'aime tes yeux, j'aime ton front

Ô ma rebelle, ô ma farouche

J'aime tes yeux, j'aime ta bouche

Où mes baisers s'épuiseront. 

J'aime ta voix, j'aime l'étrange

Grâce de tout ce que tu dis

Ô ma rebelle, ô mon cher ange

Mon enfer et mon paradis. 

J'aime tout ce qui te fait belle

De tes pieds jusqu'à tes cheveux

Ô toi vres qui montent mes voeux

Ô ma farouche, ô ma rebelle.

 

 

Au revoir, Siri.

Les mer i arkivet » August 2010 » Januar 2010 » Desember 2009
hits