Little birds


















Jeg.
Elsker.
Deg.
Det er få ting som kan gjentas i det uendelige og fortsatt kategoriseres som menginsfylt og symbolsk fremfor klisjé, og som da samtidig ikke er en Beatles-sang. Av begrep og uttrykk er det stort sett bare de groveste banneordene som overlever. Men setningen med "de tre små ord" (se, selv det er klisjé!) klorer seg fast. Det er ikke bare tre tungt ladede ord, men også noe som har sneket seg inn på listen over ting man skal ha gjort i løpet av livet for å kunne kalle sin tilværelse fullverdig. Klare skolen. Ha en god jobb. Gifte seg. Ha sex, gjerne gjentagende. Få barn. Og altså; Si "jeg elsker deg" til noen, og mene det. Helst skal man også høre setningen "jeg elsker deg" fra noen som mener det. Og morra di tells ikke.

Jeg har vært syk i noen dager, etter hvert ganske mange dager. Utenom å lage pepperkakeslott og sjekke facebook har jeg tilbrakt mesteparten av tiden forran Tven, og vært på grensen til å si "jeg elsker deg" til Canal Digital-boksen og diverse mannlige skuespillere opptil flere ganger. Menneskene på skjermen derimot, brukte ordene flittig. Samtlige filmer med lykkelig slutt (og mange av de med tragisk slutt) avsluttes med et litt gråtkvalt "I love you", og til og med på Made på MTV i dag, var det en stakkar som spontant fortalte en jente at han elsket henne etter deres første date. Hun ble fryktelig ubekvem, men han nådde målet om å bli en "ladies man" tilslutt.
Jeg elsker deg. Betyr det i det hele tatt noe lenger? Jeg har aldri elsket de jeg har sagt det til, og jeg har aldri sagt det til de jeg virkelig elsker. Bør ikke de man elsker vite det gjennom handling fremfor ord? Jeg kan knapt huske å ha hørt ordene selv. Ikke at ingen har fortalt meg at de elsker meg, men ingen anledninger har vært særlig minneverdige. Om ikke direkte ugjengjeldt, så har kjærligheten omtalt vært for liten til å begynne å sette ord på, og det skulle vel ikke mer enn tre ord til å ta livet av den.

De fleste erklærer kjærlighet som om de fortjener en diplom; "jeg elsker deg!" . Men er ikke det å faktisk elske noen en så ytterst privat opplevelse at man egentlig bare bør holde kjeft og nyte det? Dersom man må anerkjenne den verbalt, er den jo ikke gjensidig, og da vil den jo visne hen når den man elsker ikke kommer med det magiske "I love you too". Og situasjonen blir jo litt beklemt når man svarer noe annet. "Takk", liksom?
Det verste er når det brukes som argument. Jeg elsker deg, så du bør i det aller minste gi meg en sjanse. Elsker man noen kan man takke seg selv. Oi, det hørtes kynisk ut. Kanskje jeg er kald og uelsket i skrivende stund, men ordene mine er ikke bitre. Jeg elsker, har elsket og kommer til å elske av hele eller store og små andeler av mitt hjerte, men jeg har lovet meg selv å aldri mer si "jeg elsker deg". Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke gjør det når jeg svarer "eh.. takk?".

Over til et annet godt brukt uttrykk som heller ikke kastes på klisjébålet på en god stund, though it's been said many times, many ways,
God jul :)
Torment me till I go insane
Tear my skin like paper
Shatter me like porcelaine
Melt me down to vapour
Hang me from a noose
I can take your hardest abuse
Slit my throat and bleed me dry
Burn my soul to ash
Beat and kick until I die
dispose of me like trash
put poison in my food
cyanide and arsenic tastes good
kill me with your kryptonite
break my legs like feathers
cripple me and take my sight
but break my heart like a promise to a dying man
It?s the only thing that hurts me anyway

Fra en drepen til en annen. Guillotinering forbindes som regel med den franske revolusjon, og virker som en ekstremt brutal henrettelsesmetode. Sannheten er at den første halshugge-maskinen ble oppfunnet i Halifax i Yorkshire på 1200-tallet. En senere variant, Guillotinen, ble innført i frankrike som et mer humant alternativ til henging og halshogging ved øks, som vanligvis ble praktisert. Franskmennene elsket den, og i løpet av dens første ti år på fransk jord, falt det diagonale bladet på rundt femten tusen nakker. Men det var en gjeng som senere skulle komme til å bruke Guillotinen enda flittigere; Nazistene i Tyskland. De henrettet rundt førti tusen "kriminelle" under den andre verdenskrig.

"HVA?!?" sier du kanskje nå. Du tror ikke på at Guillotinen ble brukt så sent som på førtitallet. Den tilhører en annen tid, og må ha blitt avskaffet før. Men nei, du tar feil. Den stod på Frankrikes henrettelsesreportoir helt frem til de avskaffet dødsstraff i 1981. Altså samme år som Stig Van Eijk og Pia Haraldsen ble født, Metallica ble dannet, og Lars Saabye Christensen gav ut "Jokeren". Så hårreisende som det lyder (at man fortsatt kunne Guillotineres tidlig på åttitallet, ikke at Pia Haraldsen er dobbelt så gammel som hun virker), så stod den og samlet støv de siste årene. Den siste Guillotineringen i Frankrike (og verden?) ble utført i 1977, og på blokka lå den enbeinte, Tunisiske innvandreren Hamida Djandoubi, dømt for tortur, voldtekt og drap på eksen sin.

Det henrettes jo fortsatt folk ved halshugging den dag i dag, kanskje ikke så ofte i den vestlige verden, men de fleste andre steder. Likevel er det noe fryktingydende og middelaldersk over Guillotinen som gjør at den liksom ikke hører hjemme på 1900-tallet. Og enda mindre i vårt eget nabolag.

For også i Sverige har noen mistet hodet. Johan Alfred Ander var ikke bare den siste personen som ble henrettet, men også den eneste som ble Guillotinert. Han var en alkoholisert og småkriminell konemishandler med økende økonomiske problemer, og 5. Januar 1910 ranet han et vekslekontor i Stockholm. Under ranet slo han i hjel innehaveren, Victoria Hellsten, og fikk med seg 6000 svenske kroner. Han ble snart tatt, med mordvåpenet og blodige sedler på seg, og dommen var klar: döden. Han skulle få æren av å ta jomfruturen i Sveriges Guillotin som de hadde kjøpt i 1903 for 3586 franc, og sikkert gledet seg litt til å prøve ut. Den var 442 cm høy, 238 cm bred, og sikkert litt av et syn. Kl.08.00, den 23. November 1910 i Långholmens centralfängelse i Stockholm ble Johan Alfred Ander Guillotinert, 37 år gammel. Og det holdt visst for svenskene.

Måtte hodene rulle videre, nå skal mitt eget hvile bløtt på puten.
Siri.
La oss innlede kuriositetkalaset med et kvinnemenneske noe utenom det vanlige. Florence Foster Jenkins hadde entusiasme og lidenskap for opera, og råd til å finansiere en karriere som sangerinne. Talent derimot, manglet hun fullstendig. Hun var tonedøv.
Fiffen på Manhattan betalte ivrig for å høre damen myrde melodier, helst iført komiske kreasjoner toppet med englevinger og glitter, og hun mottok stortmende applaus fra åpningsnummeret, som regel nattens dronning-arien fra Tryllefløyten, til den store finalen, Adeles latterarie fra Die Fledermaus. De elsket henne for den ufrivillige komedien hun stelte i stand, og ikke minst for hennes skarpe, ustø og skingrende stemme, som mest av alt minnet om en bakgårdskatt med rabies og PMS i dødsangst.

Født i 1868, mens opera fortsatt var mainstream og komponistene fortsatt levde, begynte Jenkins tidlig å drømme om en sangkarriere. Familien, og etter hvert ektemannen, nektet henne å prøve å realisere drømmene, da hennes totale mangel på talent var enda mer åpenbenbar enn hennes mangel på selvinnsikt. Men da ekteskapet falt i grus og faren gikk bort, satt hun igjen med en pen formue og et brennende ønske om å synge. Hun begynte å ta sangtimer, og begynte å gi konserter i 1912.
Favorittsangen til Florence Foster Jenkins var ?Clavelitos? fra Carmen, det visste publikum godt. Hun fremførte den utkledd som Carmen, med blondesjal, smykkekammer i håret, en kurv med roser, og kastanjetter. Hun hylte seg gjennom sangen mens hun klapret med kastanjettene helt uavhengig av takten, og kastet roser til den trollbundne salen, som ikke helt klarte å skjule sin latter. Når hun gikk tom for roser, kastet hun likeså godt kurven også. Og kastanjettene.
Hennes ubegripelig store fanskare oppmuntret henne ofte til å ta et ekstranummer, hvorpå pianisten hennes måtte ut blant publikum og samle inn rosene, kurven og kastanjettene, slik at hun kunne gjøre Carmen-nummeret en gang til.
I 1943 ble hun utsatt for en bilulykke, som passasjer i en drosje. Selv mente hun at dette førte til at hun «kunne synge høyere f-er enn noensinne», og istedet for å saksøke sjåføren, sendte hun ham en eske kostbare sigarer.
78 år gammel døde Jenkins, fortsatt overbevist om at hun var en dyktig koleratursopran. Hun skjønte aldri at de lo av henne, ikke med henne, og heldigvis for oss er det blitt gjort innspillinger av kråkesangen hennes! Så hvis dere orker å utsette ørene deres for tidenes kanskje grusomste stemme, kos dere med nattens dronning og latterarien, men på eget ansvar. Jeg vil ikke stå ansvarlig for midlertidig tonedøvhet eller hørselskader.

I'm back. Tror jeg.
Jeg trodde jeg og bloggen hadde slått opp, men vi har blitt venner igjen. Kiss and make up. Dere vet hvordan det er.
Men for at dette skal vare har jeg laget noen regler for meg selv. Bloggetikette, liksom.
Forbudene:
Påbudene:
1.
For å trekke en konklusjon, jeg skal blogge meningsfyllt og med måte og ikke bli en bloggprostituerad. Det skal ikke være sånn at jeg skal bli flau om folk jeg respekterer sier at de har lest bloggen min. Men jeg tillater meg selvfølgelig det sjeldne unntak, for å ikke virke helt pietistisk. Jeg har jo uansett ikke selvdisiplin nok til å overholde alle regler jeg setter for meg selv.
Nå som vi har fått unna den kjedelige, formelle presentasjonen av bloggens nye, friske innhold, kan vi snart sette i gang med det gøye.



J'aime tes yeux, j'aime ton front
Ô ma rebelle, ô ma farouche
J'aime tes yeux, j'aime ta bouche
Où mes baisers s'épuiseront.
J'aime ta voix, j'aime l'étrange
Grâce de tout ce que tu dis
Ô ma rebelle, ô mon cher ange
Mon enfer et mon paradis.
J'aime tout ce qui te fait belle
De tes pieds jusqu'à tes cheveux
Ô toi vres qui montent mes voeux
Ô ma farouche, ô ma rebelle.
Au revoir, Siri.