heartonmysleeve

La oss innlede kuriositetkalaset med et kvinnemenneske noe utenom det vanlige. Florence Foster Jenkins hadde entusiasme og lidenskap for opera, og råd til å finansiere en karriere som sangerinne. Talent derimot, manglet hun fullstendig. Hun var tonedøv.

Fiffen på Manhattan betalte ivrig for å høre damen myrde melodier, helst iført  komiske kreasjoner toppet med englevinger og glitter, og  hun mottok stortmende applaus fra åpningsnummeret, som regel nattens dronning-arien fra Tryllefløyten, til den store finalen, Adeles latterarie fra Die Fledermaus. De elsket henne for den ufrivillige komedien hun stelte i stand, og ikke minst for hennes skarpe, ustø og skingrende stemme, som mest av alt minnet om en bakgårdskatt med rabies og PMS i dødsangst.

Født i 1868, mens opera fortsatt var mainstream og komponistene fortsatt levde, begynte Jenkins tidlig å drømme om en sangkarriere.  Familien, og etter hvert ektemannen, nektet henne å prøve å realisere drømmene, da hennes totale mangel på talent var enda mer åpenbenbar enn hennes mangel på selvinnsikt. Men da ekteskapet falt i grus og faren gikk bort, satt hun igjen med en pen formue og et brennende ønske om å synge. Hun begynte å ta sangtimer, og begynte å gi konserter i 1912.

Favorittsangen til Florence Foster Jenkins var ?Clavelitos? fra Carmen, det visste publikum godt. Hun fremførte den utkledd som Carmen, med blondesjal,  smykkekammer i håret, en kurv med roser, og kastanjetter. Hun hylte seg gjennom sangen mens hun klapret med kastanjettene helt uavhengig av takten, og kastet roser til den trollbundne salen, som ikke helt klarte å skjule sin latter. Når hun gikk tom for roser, kastet hun likeså godt kurven også. Og kastanjettene.

Hennes ubegripelig store fanskare oppmuntret henne ofte til å ta et ekstranummer, hvorpå pianisten hennes måtte ut blant publikum og samle inn rosene, kurven og kastanjettene, slik at hun kunne gjøre Carmen-nummeret en gang til.

 I 1943 ble hun utsatt for en bilulykke, som passasjer i en drosje. Selv mente hun at dette førte til at hun «kunne synge høyere f-er enn noensinne», og istedet for å saksøke sjåføren, sendte hun ham en eske kostbare sigarer.

78 år gammel døde Jenkins, fortsatt overbevist om at hun var en dyktig koleratursopran. Hun skjønte aldri at de lo av henne, ikke med henne, og heldigvis for oss er det blitt gjort innspillinger av kråkesangen hennes! Så hvis dere orker å utsette ørene deres for tidenes kanskje grusomste stemme, kos dere med nattens dronning og latterarien, men på eget ansvar. Jeg vil ikke stå ansvarlig for midlertidig tonedøvhet eller hørselskader.